Tegning.

Lite eksempel på hva jeg pleier å tegne. Som sagt - jo særere, jo bedre. Jeg esker å tegne ting som får andre ting å rynke på nesa.

 

 

 

-ST

Presentasjon og kort om mitt forskrudde verdenssyn

Halla bloggen. Bloggææææn. Blåggis... ellerno. 

Jeg har ikke lyst til å oppgi navnet mitt. Men kort om meg:

-20 år
-Nettopp fullført et år i Forsvaret 
-Går på høyskole
-Forlovet
-Bor med kjæresten og hunden min
-Liker å tegne. Og nei, jeg er ikke den personen som tegner flotte portretter og detaljerte øyne med flotte vipper. Jo særere, jo bedre. 

                                                                                       

Jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lenger klarer å holde ting for meg selv. Jeg er alene store deler av dagen, siden kjæresten min er på jobb. Jeg skulle ønske jeg var ferdig med studier, at jeg hadde fast jobb (som jeg likte), og kunne bruke fritiden min på ting jeg liker i stedet for å fylle den med bekymringer. Det er vanskelig å finne ting å gjøre når alt man tenker på er hvor meningsløst livet egentlig er. Det er det tankene som regel går i. Hva er vitsen med å gå på skole i ørten år, for deretter å jobbe bort resten av livet? Man må ha inntekt, jeg ser den. Men jeg tenker så mye på all den verdifulle tiden av livet som forsvinner til ting man egentlig ikke har lyst til å gjøre. Min store drøm er å stifte familie, og bruke hvert eneste sekund på å gi barna og kjæresten min den oppmerksomheten de trenger og vil ha, men dette blir jo umulig når jeg forsvinner 7-8 timer om dagen. Tenk det - et menneske som legger seg i 10-tiden på kvelden og står opp klokken 7 for å dra på jobb. Han jobber til 4. Da har han 6 timer igjen av døgnet som han kan bruke til ting han har lyst til. 6 TIMER. Det er 25% av døgnet, det. 

Jeg klarer ikke å ha det sånn. Hjernen min bruker de 6 timene på å bekymre seg over det som skal skje dagen etter, nettopp fordi jeg selv ikke får lov til å bestemme hva jeg skal gjøre. Dette er helt feil tankegang, jeg er fullstendig klar over hvor skrudd dette må høres ut. Men det er slik jeg har det, og det er et mareritt for meg å leve i en verden jeg ikke passer inn i.

For ca halvannen måned siden begynte jeg på antidepressiva, i håp om at dette kunne få meg til å føle litt på gleden av å leve igjen. Som liten skulle det ingenting til for å gjøre meg glad eller å få meg til å le. I dag er det heller slik at det ikke skal noe til før jeg er helt i kjelleren. Før jeg gikk på Cipralex klarte jeg ikke å føle noe som helst - kroppen var nummen til enhver tid, alt av følelser ble blokkert. Nå er det nesten for mye følelser - mest negative. Sorg og angst er de følelsene som herjer mest, og det er sjeldent det går en dag uten at jeg får minst ett gråteanfall. Jeg har utrolig dårlig samvittighet ovenfor kjæresten min, som gjør alt han kan for at jeg skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg har noe de fleste ville ha kalt et drømmeliv. Jeg har alt. Og derfor forstår jeg ikke hvorfor jeg er så langt nede som dette. Hva skal egentlig til for at smilet skal vende tilbake?

 

-ST